Erik Skodvin er en av norges mest kjente ukjente musikere. Han er for ambient-laptop-electronica hva Fenriz er for black metal. Mest kjent er han nok som ene halvdelen av duoen Deaf Center, eller som overhode for plateselskapet Miasmah, men han er minst like imponerende under sitt eget soloprosjekt: Svarte Greiner.

Det er ikke lett å si hva man skal kalle Svarte Greiners musikk, internett florerer av veldig diverse
beskrivelser: «acoustic doom», «doomtronica», «ambient doom» og «neo-klassisk støy». Disse
evinnelige forskjellige beskrivelsene kan virke forvirrende, men de er også hjelpfulle; de er
delaktige i å gi oss, lytteren, et innblikk i hvor komplisert utrykket til Svarte Greiner egentlig er.
Det krever en mye av lytteren, men det er til gjengjeld uhyre givende.

Svarte Greiner bedriver ikke forlystelsesmusikk. Dette er reinspikka mørke manifestert som
musikk. Men det er viktig å ikke se på dét som en utpreget negativ ting. «Embrace your grief, for
there your soul will grow», skrev Carl Jung. Svarte Greiner behandler temaer som har med psykisk, så vel som fysisk, mørke å gjøre, og det er ingen vei utenom at det blir en kontemplativ opplevelse. Men det er en viktig opplevelse. Det føles substansielt å fordype seg i Skodvins landskaper,samme hvor hertevikske (Lars Hertevik 1830 – 1902, norsk kunstner, kjent for å male dystopiske landskaper. Journ. anm.) de måtte være.

Svarte Greiner live er ofte mørkt også i en visuell forstand, og ikke minst vakkert. Til tider er det
bare Skodvin med utstyr, men andre ganger er han ledsaget av et fantastisk backdrop som går
nydelig med musikken, en slags visuell Rorschach-test, natur speilet i vann som passer som hånd i hanske med Skodvins monotone droning. Hvilken setting man får oppleve Svarte Greiner i under Ekko vites ikke. Det eneste som kan sies sikkert er at det blir en opplevelse.